Den usynliggjørende merkelappen

Det var et mørkt bakteppe over hele forrige uke. Den begynte på mandag med markeringen av krystallnatten, fortsatte med John Færseths foredrag om konspirasjonsteorier, EUs avgjørelse om å merke varer fra Israel på en annen måte enn varer fra andre land og ble avsluttet med angrepene i Paris med tilhørende demonisering av islam. De tre temaene som trer frem er altså bøllenes selvmakt, tydeliggjøring av syndebukkgrupper og latmannsanalyser av hvilke problemer vi må løse i fellesskap.

Det er et varsko til alle samfunnsengasjerte mennesker når disse tre marene begynner å ri samfunnet. De har fått lov til å vokse frem i vårt samfunn fordi vi har tolerert argumenter som setter merkelapper foran individet. Argumenter som gjemmer enkeltmennesket bak merkelapper som jøde, muslim, innvandrer, arbeidsledig, svart, hvit, europeer, svenske, nordlending og argumenterer at disse merkelappene definerer en person mer enn personens egne valg og holdninger.

Debattene om syriske flyktninger som foregår i USA og Europa akkurat nå handler ikke lenger på om disse menneskene har behov for beskyttelse, men om at de er muslimer. Siden mange muslimer har blitt radikalisert og andre har sagt ting som tyder på at de ikke respekterer de liberale verdiene som vårt samfunn holder kjært, så er selvsagt alle muslimer suspekte. Den kulturelle og/eller religiøse markøren muslim overprøver individets egen identitet, holdning og personlige valg. Debatten maler alle muslimer inn i det samme hjørnet som Daesh. Argumentet er at de er alle en trussel for verdiutviklingen og sikkerheten i samfunnet vårt.

Jeg begynte med krystallnatten og neste torsdag skal vi markere dagen da Donau seilte avsted med den første gruppen av norske jøder som ble sendt til slaveri, mishandling og død i Nazi-Tyskland. Dette er en norsk minoritet som stadig blir konfrontert med at den kulturelle/etniske/religiøse* markøren triumferer all individuell identitet disse nordmennene måtte ha.

I en undersøkelse som Barne- og familiedepartementet bestilte i 2012 svarte to av ti spurte at de var helt eller ganske enige i at «Verdens jøder arbeider i det skjulte for å fremme jødiske interesser» og fire av ti mener ”Jøder har alt for stor innflytelse over amerikansk utenrikspolitikk”. Dette er holdningen til nordmenn som primært identifiserer seg som kristen, humanetiker eller uten livssynstilhørighet. Disse holdningene er så utbredte at skravleklassen stilltiende aksepterer når enkelte av deres egne kommer med konspirasjonsteorier basert på at markøren jøde trumfer alle andre personlige karakteristikker som en nordmann som er etnisk og/eller kulturelt og/eller religiøst* jødisk.

Det har heldigvis vært et ganske sunt og høylydt ordskifte om de syriske flyktningene. Folk tar igjen med de som merker dem som muslimer først og individer med behov for beskyttelse. Dessverre er ikke skravleklassen like omforent i fordømmelsen av de som gjør det samme retoriske grepet med norske jøder. Den stille aksepten ligger der, toleransen for at fornuftige mennesker kan ha sånne holdninger ligger der, men nå som de tre marene rir samfunnet vårt må vi faktisk ta oppgjør med det at man tillegger individet karakteristikker basert på gruppe. Vi må protestere hver gang man rettferdiggjør at en gruppe skal være syndebukk eller ha skyld for noe som enkeltindivider velger å gjøre.

Nå som Daesh har erklært geriljakrig mot den vestlige sivilisasjonen og alle dens verdier, så er det viktig at vi slår ring om de verdiene. Den viktigste av de verdiene er at enkeltmennesker er viktige. De skal ikke ofres for det felles beste. Da bør vi slutte å tolerere latmannsanalyser som usynliggjør enkeltmennesker til fordel for gruppetilhørighet. Vi må felle de tre samfunnsmarene ved kilden. Vi har ikke råd til å usynliggjøre enkeltmennesker akkurat nå.

*Jeg beklager å måtte gjøre det så tydelig at jødisk er en merkelapp som kan implisere både etnisitet, religion og kulturtilhørighet, eller en blanding av disse tre. Det har vist seg dette ikke er allmennkunnskap i den norske skravleklassen.

Pølsevev, PR og næringsutvikling

Den store fortellingen om alle parters innkompetanse har blitt borte i fokuset på innholdet i First House-fakturaer. Har ikke norske medier kompetanse på systemkritikk?

Pølser ser ut til å være ukens nyhetstema. På den ene siden har WHO gått ut med en pressemelding om helserisikoen ved å spise for mye rødt kjøtt og bearbeidede kjøttprodukter, som fort ble til overskrifter og faktabokser om at pølser er like farlige som røyk. Heldigvis kunne Gunnar Tjomlid berolige skyldtyngede foreldre. De andre pølsene som har vært mye diskutert denne uken har vært spist av First House som i følge NRK Telemark har lovet Telemark fylkeskommune 300 nye arbeidsplasser i bytte mot 6 millioner over tre år. Det er under ett år igjen og resultatet er null nye arbeidsplasser. I tillegg kommer regninger for bensinstasjonspølser, godteri og softis.

First House har gått ut og beklaget fakturering av pølser og softis. Videre har prosjektlederen sagt at de skal betale tilbake alle slike småkostnader, som førte til at media fikk mer vann på mølla. Aftenposten kjørte overskriften First House vil betale is og brus selv. Dette er en omdømmekrise for et selskap som lever av å selge andres omdømme. De lever også av krisekommunikasjon, men ser ut til å ha glemt at god krisekommunikasjon er mer enn å komme med halvkvedede beklagelser om at saken har havnet i søkelyset. Klarer man ikke å etablere et narrativ om omvendelse og endring er man fortsatt på ustødig grunn. De har prøvd med utspillet om et indisk IT-selskap som var på befaring i Telemark i går. Men jeg tror ikke stormen har blåst over ennå.

Det kan være lett å henge seg opp i slike detaljer, og da går man glipp av det større bildet som både handler om mangel på resultatmålinger i en omstridt næring og om mangel på innkjøpsrutiner i det offentlige.

Det er ikke vanskelig for meg å kjenne igjen prosjektet First House har forsøkt å selge inn. Jeg har dekket en rekke av disse prosjektene som journalist i Missouri og St. Louis. Etablering av større arbeidsplasser i et område krever både kommunikasjon og koordinering med myndigheter på ulike nivåer, noe som ligger innenfor First House sin kjernekompetanse. Mer problematisk er det at First House skal være driver for et næringsutviklingsprosjekt. Disse oppslagene tyder på at det ligger litt utenfor kompetansefeltet, i tillegg til at det blir som å sette bukken til å passe havresekken.

Vi har en lang tradisjon for partnerskap mellom det offentlige og det private i slike prosjekter. Hele poenget med såkalte OPS-prosjekter er nettopp at risiko og kostnad for langsiktige investeringer fordeles på en rekke partnere som har interesse av å oppnå langsiktige resultater. I dette tilfellet ser det ut til at Telemark Fylkeskommune og Innovasjon Norge har hatt all risikoen, mens prosessen drives av First House og samarbeidspartnere. Det er åpenbart at prosjektet ikke har brukt nok tid på å bryte ned prosessen slik at man kan måle resultater underveis. Det ser også ut til at kundene, altså Telemark Fylkeskommune og Innovasjon Norge, ikke har hatt kompetanse til å kjøpe inn disse tjenestene siden de ikke har klart å stille krav om målbare delresultater, men det spørsmålet er det ingen medier som stiller.

Det er mange gode modeller for å drive næringsutvikling i offentlig-privat partnerskap, men dette pølsevevet er det altså flere enn First House som trenger å stå til ansvar for. Jeg skjønner godt at NRK Telemark må fortsette å jobbe med det materialet som gravejournalstikken deres har avdekket, men det fascinerer meg at det ikke ser ut til å være media i Norge som føler at de har ansvar eller kompetanse til å sette informasjonen NRK Telemark har avdekket inn i en større sammenheng der alle parter blir holdt ansvarlig for mangel på kompetanse, resultatstyring og misbruk av skattepenger.